Du skrev om at samtaleterapeuter burde våge å spørre seg om monogami er det eneste riktige for alle, hva tror du kan være noen grunner til at ikke flere har startet å gjøre det?

Også vi familie og par- / samlivsterapeuter påvirkes av sosiokulturelle faktorer, og vi lar oss dermed styre av de rådende diskursene som fins. Ikke alle terapeuter har et bevisst forhold til det i samtale med polyamorøse eller personer fra andre marginale grupper for den del. Egen forforståelse former oss som terapeuter, og det tar vi med oss inn i terapirommet. Vi orienterer oss med andre ord mot det som er mest vanlig i vårt samfunn. Hellesjø sin mastergrad fra 2018 om hvordan terapeuter posisjonerer seg i forhold til polyamori, viser at de av oss med personlige erfaringer med sjalusi og utroskap, vegrer oss for å snakke om polyamorøs kjærlighet og praksis med klientene. Motsatt har vi sjelden og aldri vansker med samtaler rundt seriemonogam praksis med nyetableringer og mine, dine og våre barn. Dette er i tråd med vanlig, godt kjent og dermed akseptert praksis. Det verken berører eller forstyrrer oss på samme måte.

Hvilken rolle spiller språk for selvforståelsen som poly? 

Ganske stor  rolle vil jeg tro. Har vi ikke alle behov for et språk for hvem vi er? Beskrivende ord og uttrykk som gjenspeiler livene våre har jo med identitet og tilhørighet å gjøre. Språk er således helt eksistensialistisk. Språk inkluderer og ekskluderer. Det må være fantastisk for en polyamorøs person å kunne dele at hen lever i en såkalt lukket V for å beskrive sitt kjærlighetsliv. 

Hvilken rolle spiller språk for en terapeut med for eksempel en poly-nysjgerrig klient? 

Igjen ganske stor rolle fordi det gir tillatelse til å snakke om noe som ofte er vanskelig. Det åpner, inviterer, inkluderer og gir grobunn for tillit og aksept. Samtidig vil jeg være helt transparent med at jeg låner ord og uttrykk fra det polyamorøse miljøet og at jeg bruker det slik jeg har lært og forstår dem. Det viktigste er at jeg signaliserer til den eller de det gjelder, at dette er jeg med deg/ dere på å utforske. F. eks.  åpner uttrykk som medlykkefølelse og ny- forholdsenergi konstruktive, nyttige samtaler rundt sjalusi, tillit og grenser. 

Hva avgjør hvilke spørsmål en terapeut stiller til en poly klient?

Man kan vel spørre om det meste tenker jeg. Det skiller seg seg ikke særlig fra hva man kan spørre monogame klienter om. Men i tillegg til å være bevisst språk, prøver jeg å være bevisst på hvorfor jeg spør om akkurat dette. Jeg lærte flg. under arbeidet med fordypningsoppgaven: Jeg spurte noen av informantene mine hva det ville si for dem å kunne leve i et polyamorøst forhold. Da svarer den ene at det spørsmålet ville jeg vel neppe ha stilt til et monogamt par. Det hadde vedkommende selvsagt  helt rett i. Det eneste særegne ved polyamorøse er at de potensielt elsker flere og ofte inngår romantiske forhold til flere. Lakmustesten for min del etter den erfaringen er, vil det være naturlig å stille samme spørsmål til monogame? Er svaret nei, lar jeg være å spørre. 

Hva betyr mononormativ patologisering?

At jeg tilskriver din måte å leve i romantiske relasjoner på som syk i patologisk forstand. Dvs. at jeg forklarer polyamorøs kjærlighet og praksis som resultat av f. eks. Psykiske problemer eller sykdom. 

Hvordan kan en terapeut, gjennom meningsfellesskap med kolleger, bidra til å holde marginale stemmer nede?

Meget enkelt ved aldri å stille kritiske spørsmål ved såkalte objektive sannheter eller rett og slett la være å fremme andre narrativ enn de vanlige. 

Hvordan forskjeller og likheter ser du mellom monogame og polyer når det gjelder å skape relasjonens innhold?

Oi, det var litt vanskelig spørsmål. Det eneste som umiddelbart slår meg, er måten man forholder seg til betente temaer som sjalusi og utroskap og hvordan man på ulike vis samtaler rundt dette. Min erfaring med polyamorøse, er at de i hovedsak er litt mer bevisste på egne følelser og selvanalyse enn monogame rundt akkurat de nevnte temaene. Det skyldes nok rett og slett at de i større grad er blitt nødt til å drive litt refleksjon og selvransakelse. Polyamorøse vedgår uten videre følelsen sjalusi i den grad de kjenner på den. De forholder seg praktisk til den og spør hvorfor følelsen oppstår, hva som gjør at den vokser, hva som gjør at den minsker, etc. Så snakker de åpent med sine partnere om hva som skal til for at de skal kunne kjenne på trygghet. Polyamorøse både tildeles og tar uten videre selv betydelig ansvar for å sette gode grenser i sine relasjoner. Vi monogame har ofte en litt mer selvrettferdig tilnærming basert på det vi anser som selvfølgeligheter og objektive sannheter. Det lukker enhver konstruktiv samtale om vanskelige ting. Det blir lett litt sort- hvitt. Enten elsker du meg, eller så elsker du noen andre. Vi kunne kanskje med fordel lære noe av polyamorøse rundt å forholde oss litt mer pragmatiske til negative følelser uten å gå inn på polyamorøs praksis av den grunn. Et samliv er vanskelig nok som det er. Ting kan skje. Følelser kan oppstå. Hvordan forholder vi oss som par hvis …. Hvordan skal vi snakke sammen hvis.. Hvor åpne og ærlige mot hverandre tåler vi at vi er, osv. Hvordan kan vi sammen ta ansvar og sette noen gode grenser.

Noen siste tanker du vil legge til?

Jeg deltok på treffet som familie og par-/ samlivsterapeut og opplevde en særs god og nyttig samtale rundt hvordan jeg kan bli en bedre samtalepartner i møte med polyamorøse. Blant annet ble språk, terapeutens forforståelse, nysgjerrighet og åpenhet vektlagt. Det er kjent at personer som gjør romantisk kjærlighet på andre måter enn majoriteten, ofte vegrer seg for å søke hjelp. Forskning viser at sannsynligheten for å bli sykeliggjort eller i verste fall ikke bli tatt seriøst, er temmelig høy. Vi terapeuter posisjonerer oss i forhold til uvante fenomener med utgangspunkt i egne erfaringer ofte på vondt og verre, fremfor å nærme oss andre narrativ med utforskende nysgjerrighet.

Oppgaven kan leses her

Tilbake til Aktuelt